Meld deg på vårt nyhetsbrev

E-posten er allerede registrert

Takk for interessen!

Vi har nå registrert din e-postadresse.

Er det greit at de to til høyre i bildet sannsynligvis vil tjene mer i hele sitt yrkesaktive liv, jobbe mer og få høyere pensjon enn de to til venstre i bildet bare fordi de har et annet kjønn? Og er det rart at de to til venstre i bildet ikke går rundt med plakater i gatene for å fortelle verden noe den vet – at det er dumt – i 2013?

Likestilling – likelønn – likeverd i Norge i 2013 – En hån mot kvinner

Hvordan kan vi undre oss over at jenter er lite interesserte i politikk – og i pensjon – når vi i dagens opplyste samfunn synes det er rart at de ikke går til barrikadene for å kjempe for lik lønn for likt arbeid? Det er en hån mot dagens kvinner, sier vår journalist Merete Vonen.

TEKST: Merete VonenFOTO: pressmaster/Shutterstock.com

Hvor mange år har vi ikke visst at det ikke betales lik lønn for likt arbeid i Norge – uten å gjøre noe med det? Når vi vet det så godt, og så mange har kjempet for det i flere tiår, hvorfor gjør ikke myndighetene noe med det? Fordi de ikke vil? Og hvorfor vil de ikke?

De siste dagene har mediebildet vist blant annet:

  • 10 prosent flere unge menn enn unge kvinner stemmer ved valg
  • 28 prosent menn mener at kvinnelige voldtektsofre som har flørtet med voldtektsutøveren på forhånd og/eller er kjent for å ha mange seksualpartnere, er delvis skyld i voldtekten selv
  • Kvinner har hovedomsorgen for små barn og pleier etter hvert ofte også syke foreldre og sist sin pleietrengende livspartner. De jobber ofte deltid store deler av livet, men ender opp som pensjonstapere.

Det siste er velkjent. Og det er helt greit – eller…? Vi lever jo tydeligvis godt med denne kunnskapen i Norge. Vi lever godt med at barna vokser opp med at mor jobber mindre enn far, tjener mindre enn far, har mer omsorg for barna enn far og får mindre pensjon enn far.

Stille protest?

Kanskje er dagens unge kvinner bare rasjonelle? Kanskje gjennomfører de en stille protest – bevisst eller ubevisst – mot en samfunnsordning som allikevel ikke tar dem på alvor? Det er jo ingen politisk vilje til å endre status. Derfor kaster de heller ikke bort tiden sin på et engasjement som ikke vil gi resultater. Hvorfor kalle det kvinnesak? Hvorfor ikke kalle det menneskesak, var det en som «twitret» en dag. Ja, hvorfor ikke? Ville ikke temaet blir mer allmenngyldig da? Ville vi ikke forstå bedre at dette ikke handler om kvinner, men om hvilket samfunn vi ønsker å leve i?

Likestilling hva er det?

Er det å gjøre alle like? Eller er det å gjøre alle likeverdige? Er det å arbeide for at flere kvinner og menn skal ha samme type jobber? Eller er det å ta folk på alvor, la dem velge det de vil og sørge for at de får lik lønn for likeverdig arbeid og betingelser som gjør at de kan leve godt med sitt valg?

Er samfunnet likestilt hvis vi har like mange kvinnelige som mannlig rørleggere? Er samfunnet likestilt hvis vi har like mange mannlige som kvinnelige helsefagarbeidere? Er samfunnet likestilt hvis vi har like mange kvinnelige som mannlige toppsjefer? Det viktigste er vel at yrkesaktive synes de har givende oppgaver som de blir verdsatt for og at de opplever at de har mulighet til å vokse personlig og intellektuelt gjennom arbeidet? At alle skal ha en lønn de kan leve av med full stilling, bør være en selvfølge. At yrkesaktive kvinner og menn som har omtrent samme lengde og nivå på utdanningen i 2013, ikke har omtrent samme lønn, er helt uforståelig. Når myndighetene har satt et krav til lengde, nivå og kvalitet på de enkelte utdanningene, bør vel de utdanningene som har samme lengde, nivå og kvalitet også verdsettes like høyt i etterkant? Hva er det som gjør at en fireårig sykepleierutdanning ikke gir samme uttelling i lønn som en fireårig ingeniørutdanning? Er ingeniøren så mye viktigere for samfunnet enn sykepleieren?

Finnes det naturgitte forskjeller?

Vi må også spørre oss hvorfor folk velger den utdanningen eller det yrket de gjør? Er det bare miljø – oppdragelse, oppvekst og kultur – som har skapt et kjønnsdelt arbeidsliv? Eller er det noe mer basalt og naturgitt? Å begynne å nøste opp i slike spørsmål er svært vanskelig fordi kultur- og miljøbegrepene er så omfattende at det ikke er mulig å trekke enkle slutninger for hvorfor fordelingen i yrkeslivet er som den er.

Ville like mange kvinner som menn blitt elektroingeniør hvis de hadde vokst opp i et fullstendig likestilt samfunn? Ville like mange menn som kvinner blitt jordmor? Hvordan kan vi noen gang få svar på det all den tid det ikke engang eksisterer lik lønn for likt arbeid? På den annen side: Hvorfor oversvømmes ikke de mannsdominerte yrkene av kvinner når disse yrkene som regel er bedre betalt enn kvinnedominerte yrker?

Disse spørsmålene dreier seg om hva kvinner og menn vil selv – for sin egen del. Hva trives de med? Hva vil de bruke tiden sin, engasjementet sitt og intellektet sitt til? Hva er viktig for dem? Så kan man stille perspektivet annerledes: Hva er viktig for dem når de ikke bare tar hensyn til sitt yrkesliv, men hele sin tilværelse der yrkeslivet bare er en del og der familie og venner også har en stor del – ja, for mange den største delen? Og hvordan stiller dette seg blant kvinner og blant menn? Legger begge kjønn like stor verdi i samvær med barn og familie og venner? Og hva er naturgitt, og hva er miljøskapt eller i det minste miljøpåvirket, av slike verdier?

Rikdom måles ikke bare i penger

Hvordan kan vi legge til rette for å skape et samfunn der flest mulig er fornøyde med tilværelsen – både med hva de gjør og hvordan de har det økonomisk? Vi kan jo ikke alle bli rike på penger. Økonomisk overflod er for de fleste en utopi som de bare kan drømme om, og som sannsynligvis bare kan oppnås gjennom å vinne i lotto. De fleste måler da også tilfredsheten med livet i helt andre forhold. Er du lykkelig, er du rik, men er du rik, er du ikke nødvendigvis lykkelig!

Barna viktigst

Så er det viktig å spørre hvem samfunnet først og fremst er til for, og hvem det først og fremst er viktig å legge til rette for? Da må man også svare på spørsmålet: Hva er viktig for barna i et samfunn? Er det viktig at mor tar seg mer av dem enn far? Eller er det viktig at begge foreldrene tar seg like mye av dem? Er det viktig å ha like mange kvinnelige som mannlige rollemodeller i alle typer roller og funksjoner? Eller er det viktig å ha rollemodeller i alle roller og funksjoner, men at de ikke nødvendigvis trenger å ha samme kjønn?

Det er empirisk bevist at det er viktig for barn å ha gode rollemodeller av begge kjønn. Men trenger begge typene rollemodeller å gjøre akkurat de samme aktivitetene sammen med barna? Må de kvinnelige rollemodellene være like mye ute i skogen og lage bål og spikke pølsepinner som de mannlige? Og må de mannlige rollemodellene stå på kjøkkenet og rulle like mange boller som de kvinnelige? Eller er det gode rollemodeller som blomstrer gjennom det de gjør fordi de gjør noe de virkelig trives med, som barna trenger?

Da må man også spørre seg: Ville de aller fleste par velge at kvinnen og mannen skulle dele fødselspermisjonen i to, og ta halvparten hver, hvis det ikke spilte noen rolle for dem økonomisk – det vil si hvis familiens økonomiske utkomme ville være nøyaktig det samme enten det var kvinnen eller mannen som var hjemme? Ville flere menn da være mer hjemme med sine små barn enn det som er tilfelle i dag? Det er vanskelig å si, men vi vil heller aldri få vite svaret så lenge permisjonsordningene er som de er. Hva med å sørge for at det i hvert fall ikke er offentlige, økonomiske støtteordninger som blir avgjørende for hvor mye tid og omsorg et barn får motta fra hver av sine foreldre!? I de aller fleste tilfellene er det tross alt to foreldre som skal ta seg av et barn, og barnet trenger dem begge.

Hva er best for samfunnet, og hva er best for den enkelte?

Et viktig prinsipielt spørsmål på en dag som denne, er derfor: Tenker vi «riktig»? Har vi «riktig» perspektiv og fokus? Eller bør vi begynne å tenke helt nytt? Kanskje bør hele samfunnsstrukturen baseres mer på at vi er mennesker med feminine og maskuline verdier uavhengig av kjønn og at det viktigste vi gjør, er å ta oss av barna og gi dem en god oppvekst? Og hvordan investerer vi så best i samfunnets fremtid – altså barna? Er det ikke slik at jo bedre vi legger til rette for en balanse mellom voksne kvinner og menns deltakelse i yrkeslivet og deres økonomiske utkomme av dette på den ene siden og deres familieliv og fritid på den andre siden, desto bedre har barna har det? Og går ikke dette i sirkel slik at jo bedre barna har det, desto bedre vil de aller fleste voksne også ha det?

Bruk derfor tiden, kreftene og engasjementet på å skape gode muligheter for en balanse mellom yrkesliv og familieliv og fritid. Reduser tidsklemma svært mange yrkesaktive befinner seg i – først og fremst de med omsorg for barn eller pleietrengende foreldre! Og sørg for at likeverdige yrker – altså yrker med samme krav til nivå og lengde på utdanningen – kompenseres likt. Da blir kravet som er satt til kompetanse gjennom utdanning og erfaring for yrkesgruppene mer bestemmende for deres lønnsplassering. Om de er dominert av kvinnelige eller mannlige yrkesutøvere, blir helt uvesentlig.

Bildetekst:
Er det greit at de to til høyre i bildet sannsynligvis vil tjene mer i hele sitt yrkesaktive liv, jobbe mer og få høyere pensjon enn de to til venstre i bildet bare fordi de har et annet kjønn? Og er det rart at de to til venstre i bildet ikke går rundt med plakater i gatene for å fortelle verden noe den vet – at dette er dumt – i 2013?

comments powered by Disqus